Siste kveld er kommet

Vår siste kveld er kommet. Jeg må si jeg er jammen meg litt sentimental her jeg sitter i den beige, skitne sofaen og skriver blogginnlegg for siste gang. Ute er braai'en (grillen) på gang og vi skal ha vår siste namibiske måltid. Bag'en er så full at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få dette til, men det ordner seg nok.

Forrige uke var mor og far her! Jeg tror de storkoste seg. Min mor har en forkjærlighet for matbutikker i utlandet og var derfor i sitt ess her nede. "Leif, har du noen gang sett så mange soyasauser??!" Ellers fikk vi våre etterlengtede fiskeboller, de fikk sett elefant og neshorn, vært med på ørkentur og vel så det. De fikk også med seg den opplevelsen at bilen fikk motorstopp og vi måtte leie bil for å komme til vår feriedestinasjon. Morro med litt action! Heldigvis ordnet Piet det slik at ingen ringere enn sjefen på brannvakta kom å reddet oss. Så fikk vi en liten sightseeing på brannstasjonen også.

Men nå er det altså slutten. Jeg kan ikke tro det! Idag har vi sagt hade til alle. (bortsett fra Piet som skal kjøre oss til flyplassen) Det var uten tvil værst å si hade til alle barna.
Jeg kan ikke forklare hvor mye denne turen har betydd for meg. Jeg har lært så utrolig mye og menneskene her nede har gikk meg så mye! Disse menneskene er noen av de flotteste jeg noe gang har vært borti. Så mye kjærlighet, hjelpsomhet, gjestfrihet og omsorg skal man lete lenge etter.

Vi har opplevd helt utrolig mye og jeg kommer aldri i mitt liv til å glemme dette!
Ord kan ikke forklare akkurat hva som suser i hodet mitt nå, men jeg er blitt enormt glad i alle her nede og har fått minner for livet:)

Takk til:

KUP som valgte å sende meg hit!
Maria Renså som har holdt ut med meg i 3 måneder.
Sosialarbeider Margret Richter og Amanda Baard som har lært meg masse!
Healing Minestries som lot oss bli en del av deres arbeid.
Kids Haven som lot oss leke med både voksne og barn!
Piet Van Niekerk m/fam som har hjulpet oss med alt tenkelig.
Jan og Irma Kruger "mor og far i Namibia"
Mannen på Shell som alltid fylte diesel for oss.
Alle som har støttet økonomisk og mentalt!
Jarle Bernhoft som alltid var med oss da vi ikke lenger hadde radiosignal.
"Nancy after dark" type radioprogram.

Nå venter en uke i Cape Town!

Over og ut, takk for meg!

(Kanskje det kommer noen oppdateringer fra Cape Town også)

Jobb og spy...

STEIKE! Nå er det jammen meg bare to uker igjen av oppholdet vårt her nede. Tiden har løpt forbi oss. Plutselig må vi gjøre alt vi tenkte og vil rekke. Så nå går det i ett! Dessverre har vi hatt et lite avbrekk i arbeidet grunnet sykdom. Forrige uke hadde jeg en spysjau som ikke liknet noe. Jeg trodde jeg måtte kapitulere. Men ved hjelp av Maria Renså som vaska badet etter jeg hadde spydd, henta cola med sugerør til meg en rekke ganger, kutta opp loffskiva i bittesmå biter og sjekka om jeg levde hver time, så klarte jeg meg veldig greit. Og ikke minst takk til sykepleier Marit Arnevik Renså som heldigvis var på besøk akkurat da. MEN i skrivende stund er turen kommet til Maria! Hun har fått spytrollet på besøk og må derfor holde seg i seng. (Evt. på do) Jeg skal prøve mitt beste å varte henne opp!

Ellers blir dagene fylt med å være på Jonah Home, et barnehjem med 20 barn. Vi bedriver leksehjelp, lek og morro og generelt sosialt samvær. Det blir forferdelig trist å reise fra barna! De har alle fått en spesiell plass i våre hjerter og det blir veldig rart å dra, og kanskje aldri se dem mer. Men det er fortsatt to uker til som skal nytes fullt ut:)

Neste mandag kommer mine foreldre! Anne Gro og Leif Holthe, velkommen skal dere være.

For dere som måtte lure, kommer vi ikke til Norge før om 3 uker. Siste uke vil vi være å finne som turister i Cape Town. O' glede:)

Ellers i livet...

Selv om det kanskje virker som om vi alltid er på safari og på ørkentur, lever vi egentlig et ganske normalt liv. Til å være her såklart. Så her kommer en liten notis om trivialiteter, og om livet i Namibia.

-      -  Jeg går på do 10 ganger om dagen, mens Maria må bare vanvittige 3 ganger om dagen.

-      -  De selger leverpostei her, noe vi spiser mye av, og som er mye bedre enn den i Norge.

-     -   Maria forteller alt hun tenker på.

-      -  Ting tar sabla lang tid. “Afrikan-time” er et faktum.

-      -  Ingen har postkasser her.

-      -  Vi er blitt fullstendig A-mennesker og legger oss kl. 22.00.

-      -  Jeg er blitt veldig vant med å kjøre på venstre side av veien og at fartsgrensa er 100.

-      -  80 % av bilene er hvite.

-      -  Vi har blitt frastjålet en stk. Ipod og en stk. mobil

-      -  De fleste toaletter har ikke lås (noen har heller ikke dører)

-      -  Vi har ikke sett på tv på to måneder

-      -  Jeg savner brusen Solo

-      -  Ting man alltid må ha i bilen: dopapir, våtservietter, vann, noe spiselig; gjerne en pakke kjeks.

-       - Veikryss fungerer slik: den som kommer først til krysset, kjører først. Alle har stoppskilt.

-      -  Bensinprisen ligger på rundt 8 kr per liter.

-      -  Folk stusser på at vi bruker internett til alt mulig

-      -  Jeg har så lyst på fiskeboller, noe mor må medbringe fra Norge

Nå er det sørenmeg bare en måned igjen til vi skal hjem. Det føles som vi nettopp kom, samtidig som at jeg er blitt så vant til livet her nå.

Helgens opplevelser!

Sist helg var av nevneverdig verdi. Fredagskveld fikk jeg den gode ideen om å lage taco! Men den retten er en sjeldenhet her. Noen vi snakket med nevnte at de solgte det på en restaurant i byen, det var det hele. Men med taco som livrett måtte jo dette ordnes på et vis. Jeg fikk Kristian til å ta med taco-krydder til kjøttdeigen, så var i hvert fall det i boks. Og grønnsaker har de jo også her. Maria sa at hun hadde sett lefser på Spar, noe jeg ikke kunne vedkjenne meg, men det måtte jo sjekkes. Det hadde de jo selvfølgelig ikke, men midt i en tilfeldig hylle fant vi plutselig EN pakke med tacoskjell!! Ikke var den plassert med noen andre taco-ingredienser og ikke fant vi noe i resten av butikken heller. Vi har heller ikke sett det før eller siden, så det må ha vært noe fra oven som skjønte at jeg ville ha taco den kvelden. Det eneste vi manglet da var salsasaus, noe som er en elementær ingrediens etter min mening. Men det var ikke å finne. Det nærmeste vi kom var noe tomat/chili greier på boks som smakte helt ok. Det minnet i hvert fall om salsa. Men taco ble det! Det smakte særs godt etter to måneder uten. Faktisk så godt at jeg fikk litt hjemlengsel.

Lørdagen hadde vi planlagt tur til Sossus Vlei. Det er en nasjonalpark med fantastiske røde sanddyner og utrolige landskap. Vi hadde hørt at veien dit var noe dårlig, men tenkte at det måtte jo gå bra. På sett og vis gjorde det jo det! Men for en elendig vei!!!! Vi snakker forferdelig grusvei i 5 timer. Bilen rista så kraftig at det nyttet ikke å snakke med hverandre. Jeg synes fortsatt det er et under at bilen var intakt og i en hel del da vi kom hjem. Jeg har aldri før vært så sint under bilkjøring noen gang. Å hjelpes, det kan rett og slett ikke forklares. Kjære fjorårets Namibia-studenter, hvorfor ble vi ikke advart om denne veien?!

Da vi endelig kom frem til gjestehuset vi skulle overnatte på, lette det litt på trykket hos undertegnede. Etter 3 timer med bassengkanten i 30 grader, en god bok og ei kald cola, hadde jeg egentlig glemt hvor ille det var, helt til vi skulle hjem neste dag!! Men før det marerittet skulle vi jo besøke parken! Det var en opplevelse!

Da vi etter hundre år endelig kom hjem ble vi møtt med tidenes sandstorm. Hurra. Jeg gjorde det eneste rette og tok meg et langt bad i badekaret. Ajajaj.

 Hurra for selvutløser...

Ferie med kjæreste og safari!

Det har vært stille her på fronten den siste uken, og det med god grunn. Vi har hatt kjærestebesøk!!! Og som om ikke det var nok, har vi også hatt friuke! Oioioi som vi har kost oss. Den største opplevelsen var da vi dro til Etosha, som er den største nasjonalparken i Namibia. Selv om det tok 6 timer å komme dit, klaget vi ei! Vi hadde nemlig lånt bilen til Piet, en Hilux med air-condition. Luksus!! Så bilturen gikk lett som en plett, spesielt når man kan ha gjennomsnittsfart på 120. (slapp av, mor)

Jeg tørr påstå at Etosha er noe av det vakreste jeg har sett i mitt liv. Alle postkortene dere ser fra Afrika, med giraffer i en rød solnedgang; det er slik i Etosha. Vi sto opp rett før sola sto opp (ca.05.30) spiste frokost og heiv oss i “Spiker”(bilen altså). Dyrene er nemlig lettere å få øye på om morgenen. Når man kjører på en grusvei i soloppgang og det sprader en løve på savannen 30 meter unna, kan man nesten ikke tro sine egne øyne. For min egen del var jeg noe begeistret for elefantene! Min reaksjon første gang jeg så en vill elefant er heldigvis filmet, så muligheten for å få med seg det skue, er tilgjengelig. I tillegg så vi sebra, gepard m/unger, hyene, neshorn, gnu, giraff, løvinne, villsvin og mange fler! Selv om jeg har et svært anstrengt forhold til fugler var det artig å se “zazu”, for dere som har sett Løvenes Konge. Safari anbefales!

En annen dag tok Piet oss med i ørkenen på tur, nok en gang, en fantastisk opplevelse!! Ikke nok med det, så var vi også på båttur og så masse seler, masse pelikaner og masse delfiner. Og jeg smakte østers for første gang! Type rå. Jeg må si at det overgikk mine forventninger. Jeg hadde trodd at jeg kom til å brekke meg og tvinge det slimete maset ned. Men det var verken slimete eller tvang! Med litt pepper og sitronsaft var det ganske godt faktisk.

Men lykken tok omsider slutt og guttene måtte reise hjem. Da vi kom hjem fra flyplassen gikk det plutselig opp for oss at vi var tilbake i vårt vanlige liv her nede (hvis man kan kalle det vanlig), poenget var at det var lit leit. Men sånn er det! Vi har fortsatt 5 fantastiske uker her nede, som vi ser veldig frem til! Ikke minst ser vi frem til en sjette uke i Cape Town J 

Vi har fått ladning med brunost og melkesjokolade!! Lykke!

Jeg synes det er rart

Da Ann Iren var her i fjord, skrev hun et innlegg som het "Jeg synes det er rart" Jeg tenkte jeg skulle fortsette på det.

- jeg synes det er rart at folk finner seg til rette med de stusseligste omgivelser og fasciliteter
- jeg synes det er rart at det er så utrolig stor forskjell på svarte og hvite
- jeg synes det er rart at landet er korrupt
- jeg synes det er rart at man ikke kan gå ut etter at det er blitt mørkt, på grunn av sikkerheten
- jeg synes det er rart at barna smiler og leker, selv om de har det elendig
- jeg synes det er rart at noen foreldre ikke vil ta vare på barna sine
- jeg synes det er rart at vi ikke alltid vet om vi har vann i springen
- jeg synes det er rart at man ikke kan stole på myndighetene
- jeg synes det er rart at hver dag ser jeg folk som leter i søppeldunken min utenfor huset vårt
- jeg synes det er rart at apartheid på sett og vis fortsatt eksisterer
- jeg synes det er rart å bli tiltalt som "min frue"

- jeg synes det er rart at folk er så utrolig hyggelige mot meg, uansett hvor vi er
- jeg synes det er rart at folk snakker så åpent og ærlig om livet
- jeg synes det er rart at alle jeg kjenner her, har bedt meg på middag
- jeg synes det er rart at  man kan bli så glad i noen, på så kort tid
- jeg synes det er rart at jeg skal reise herfra, men at livet her fortsetter sin vante gang

- jeg synes det er rart at selv om jeg er på andre siden av jorden, er vi alle bare mennesker og egentlig veldig like

Oppdatering fra uken

Denne uken har vi hatt besøk fra Norge! Det var godt for oss å få snakket norsk med andre enn oss to. Det var en gruppe med ungdommer fra KUP og Vennesla Frikirke som besøkte byen og det den har å by på! Da hadde vi norsk aften, afrikansk aften og andre aftener som vi syntes var veldig hyggelig å få bli med på! På den norske aftenen serverte vi risengrynsgrøt med mandel. Ungene likte grøten, men vet ikke helt med de voksne. Jaja. Det ble også fremført nasjonalsang, dramatisering av eventyr, smaksprøver av brunost og melkesjokolade. Marias bursdag ble også feiret med braai’ing (grilling) hos oss!

Håper dere hadde en fin uke, norwegians!

Ellers var vi med på feiringen av “the day of the Namibian child”, i går. Da kjørte vi rundt til skoler i bushen og gav barna gavebokser som barn i Amærikka har laget. Vi hadde også laget 500 godteposer som de gladelig tok imot! Dagen startet kl. 04.50 og bestod for det meste av kjøring. På grusvei. Temperaturen lå på rundt 40 grader og bilen vår har ikke air-condition. Jeg var vel noget lei av kjøring etter hvert, det skal jeg ærlig innrømme. Men det var en utrolig opplevelse!

Av sikkerhetsmessige grunner kan jeg ikke lege ut bilder av barna vi jobber med, men her er litt andre fine bilder!

Ute i bushen!

Denne siste uken har vi vært ute på outreach. Det vil si at vi har reist rundt omkring til andre bygder og byer for å prøve å hjelpe folk der de måtte trenge det. Vi var stasjonert i byen Omaruru. Når man beveger seg et par timer med bil innover i landet, blir klimaet plutselig helt annerledes og det blir VARMT! Vi snakker rundt 35 grader og veldig tørt. Det føltes som om noen holdt en hårføner mot ansiktet mitt hele dagen. Hver dag kjørte vi ut til forskjellige steder, det ene stedet mer ruralt enn det andre. Det fantes bare svært primitive toalettfasiliteter, (jeg valgte heller en busk, for å si det sånn)nesten ikke vann, eselkjerrer som fremkomstmiddel og stusselige lokaler. Man kan vel også si at det luktet passe stramt! Det bildet jeg hadde av Afrika ble mye realisert på disse stedene!

Men folk stod i kø for å få hjelp, og det gikk mye på folk som ville bli fosterforeldre. Det vil si at mange kvinner tar til seg deres barnebarn eller tantebarn eller liknende, fordi foreldrene er døde, eller har flyttet et annet sted. Så disse barna har bodd med sine “fosterforeldre” hele livet, men nå kan man søke om å bli fosterforeldre legalt, og kan deretter få støtte av staten! Da snakker vi 200 namibiske dollar per måned, per barn, som tilsvarer 150 kroner. Og for mange er dette eneste inntekt.

Onsdags kveld var vi på “Game Logde”. Her så vi alle slags ville dyr!! De kommer til dette stedet om kvelden for å få litt mat. For et syn!! Giraffer, neshorn, sebra, struts, bøfler og mange andre dyr jeg ikke kan navnet på. Skikkelig turistaktivitet, men vi må jo oppleve litt sånt også!

På vei hjem hadde vi med oss to babyer og en tre-åring som vi tok ut av hjemmene deres for å plasserer dem på “community shelter”. Det var en veldig spesiell opplevelse.  Men mødrene kunne på ingen måte ta vare på dem så de måtte vekk. Meg og Maria satt da med disse barna, og måtte gjøre vårt beste for at den 3 timer lange reisen skulle bli best mulig. Ingen barneseter, ingen babymat, ingen leker, så vi måtte være kreative! Vi fikk handlet inn litt bleier (de brukte bare noen kluter som bleie) og tåteflasker og litt bananer, samt kjærlighet på pinne som bestikkelse til 3-åringen. De luktet jo ikke akkurat blomst heller, så vi fikk av dem klærne og surret dem inn i våre private håndklær. Aldri har jeg vært så innsmurt av banan, sikkel, tårer, snørr og sukkertøy som da. Heldigvis er veiene så humpete så vi trengte ikke å vugge dem. Men vi sang alle barnesangene vi kunne og mere til.

Shelteret er heller ingen optimal plass for barna å være, og det er sterk mangel på pedagogisk oppfølging og stimulering av barna. Men likevel er det så utrolig mye bedre enn der de kom fra, og dessuten er det det beste tilbudet de kan by på.

Et av kontorene vi brukte, dette i bygda Omajete.

Da vi kom hjem kjente jeg at behovet for en dusj var større enn noen sinne…

Jobb og sånn

Vi er jo egentlig her for å jobbe, så her kommer første notat om det! De første 6 ukene skal vi være med sosialarbeiderne i regionen. Sosialarbeiderne sitt ansvarsfelt her, er mye større enn i Norge. Dessuten er de altfor få sosialarbeidere til å dekke hele regionen, men det gjør så godt de kan og vel så det! Vi jobber i “Minestry of gender equality and child welfare” og holder til i byen Swakopmund. Lokalene er helt ok, og det er ingen tvil om at vi nordmenn er bortskjemt! De synes det var superfancy at alle arbeidsplasser i Norge har kaffetrakter… Uansett, denne etaten tar alle saker som handler om barn under 18 år. Det være seg alt av “barnevernsarbeid”, som hjemmebesøk, plassering av barn, fosterhjem, men de har også mye av ansvaret for unge kriminelle, og vi er med på mange rettsaker. Sosialarbeiderne har enn stor plass i det juridiske arbeidet, i og med at veldig mange saker “må innom” retten. Det juridiske er veldig spennende her, ettersom at mange lover er oppgradert (etter apartheid) og mange lover likner mye på de norske. Forskjellen er at strafferammene er beinharde.  Her vil man ikke i fengsel for å si det sånn. Vi har vært på fengselsvisitt og det var grusomt…

De største sosiale problemene her er alkoholisme, vold i hjemmet, overgrep, og forsømte barn. Og dessverre er det mye av det, så på sett og vis skjønner jeg at strafferammene er så harde for å få bukt med problemene. I tillegg er HIV/Aids problematikken stor. De sier at ca. hver husstand er berørt. Barn som hopper ut av skolen er også et av de store utfordringene, for med en arbeidsledighet på skremmende 53 % har man ikke noen mulighet til å få seg arbeid uten fullført skolegang. Problemet er at man ikke alltid tenker så langt når man er 12 år… Så det å holde barna på skolebenken er et evig slit.

Når vi er på jobb er vi mye ute og leter etter folk. Da for å finne mødre, fedre eller barn som av forskjellige grunner må snakkes med. Vi har blant annet måtte finne en mor, for å spørre henne om hun ville fortsette å oppdra sin sønn eller om det var ok at han var på barnehjemmet, en far som var voldelig i hjemmet og en datter som ble misbrukt. Vi er med på mye, noe veldig tøft og noe “helt vanlig”.  Når vi ikke er ute er vi på kontoret og tar imot klienter. Da kommer det all slags folk; fedre som vil treffe barna sine, men mor nekter, barn som er blitt misbrukt i hjemmet eller foreldre som vil søke om trygd.

Siden sosialarbeiderne har ansvar for hele regionen betyr det at vi også må på lengre reiser for at folk i andre byer skal få hjelp med sine problemer. Her om dagen var vi i byen Henties Bay og jobbet der. Siden vi ikke har lokaler der, brukte vi den lokale klinikken som kontor. Det var stusselige greier! Og det minnet lite om en klinikk. Uansett, der kom folk og skulle ha hjelp med både det ene og det andre. Noen ville søke om trygd, andre meldte om vold i hjemmet, mens noen hadde problemer med smerter i foten. Det er jo ikke alt vi kan hjelpe med heller…

Det meste av problemene her er preget av fattigdom, og noen ganger får jeg følelsen av at situasjonene er håpløse, at det nesten ikke er noe vits å drive sosialt arbeid for det finnes ikke lys i enden av tunellen.  Og det er så mye elendighet. Likevel, nettopp derfor, blir jeg så utrolig stolt av sosialarbeiderne her som tar jobben så utrolig seriøst, selv om klientene kommer fra steder som ser ut som “rottereir”, lukter vondt og er lut fattige. Deres problemer er like viktige som de som bor på andre siden av byen i de store flotte villaene. “Every person is an individual”, og det er det de jobber ut ifra.

Til nå har vi bare jobbet et par uker, så mye gjenstår og det er så mye mer å lære!

PS: den boten jeg fikk, ble i all herlighet vasket bort da Piet ringte politisjefen og "forklarte" situasjonen! Dette systemet er jo helt fantastisk...

Bot til besvær!

Vår lærer Mette skulle hentes på flyplassen her i Walvis Bay. Noe som skulle være en enkel sak! Da jeg hadde kjørt ca 30 meter fra flyplassen kommenterer Maria at det står en mann å veiver på oss. Jaja, vi får vel snu, tenker jeg. Det skulle jeg jo ikke ha gjort. Greit nok at trafikkpolitiet skal gjøre jobben sin, men det får være måte på!! Det er to bittesmå veier ut av flyplassen, og tydeligvis er det bare en av dem man kan kjøre ut.Den veien som man tydeligvis ikke kan kjøre ut har ingen skilting eller noe! Politimannen mente det sto et skilt der som viste det, men det skiltet var jo på en annen vei!! I tillegg var det skiltet hjemmelaga, malt på en planke. Så jeg måtte inn på et stusselig kontor og måtte svare på masse spørsmål. Vi ringt selvfølgelig vår bestevenn Piet, som sa at vi bare måtte smile pent og si unnskyld, så fikser han det på mandag.
Men FY SØREN så irriterende! Det var ingen bilder i mils avstand og han skjønte veldig godt at vi var utlendinger, men her var det han som hadde makta og den hadde han tenkt å bruke. All logisk tenkning overhodet ville tilsi at jeg ikke skulle fått noe som helst bot.
Men det aller mest frustrerende var at på boten hadde han skrevet at jeg hadde kjørt mot et "no exit" skilt. DET VAR JO IKKE NOE NO EXIT SKILT! null!! nada!
Men joda, 750 dollar skulle han ha (500kr).

Noen ting her er bare ikke på stell i det hele tatt. JAJA!

Welcome to Africa!

Etter en forfriskende joggetur langs lagunen i dag morges kom jeg tilbake til et hus uten strøm. Null og niks. Intet elektrisitet i hele huset. Hva har skjedd nå tenkte vi. Og ikke minst, hva gjør vi nå! Da vi har gått noen runder i huset ringer vi vår venn Piet og forklarer situasjonen. Det viser seg at idag har de skrudd av strømmen i hele byen!! Det er sånn som skjer av og til. Ikkeno stress. Jaja!
Senere på dagen gikk husalarmen og det ulte noe værre. Jeg ringer til vaktselskapet, hvor de svarer at de ikke kan få av alarmen før strømmen er tilbake. Kjempemessig.

Her tar de det litt på sikt! Null stress, slapp av det ordner seg.
Jaja, velkommen til Afrika:)

NAMIBIA!

Da vil jeg på vegne av Walvis Bay ønske meg hjertelig velkommen! Nå har vi bodd her i et par netter, leiligheten er fantastisk og jeg ser frem til 3 veldig spennende måneder! For tiden holder vi på å bli kjent i byen, hva er hvor osv. Vi har også blitt kjent med mange av menneskene vi skal jobbe med og folk vi må kjenne.

Undertegnede har blitt en rutinert sjåfør i venstrekjøringstrafikken! Heldigvis er det ingen stor by og heller ikke veldig mange biler.

Første inntrykk i Walvis Bay:
- det blir mørkt kl 6 og da er det ingen god ide å være ute, så kveldene er lange!
- afrikaans er nesten norsk, bare at ikke det er det.
- folk er er utrolig hyggelige!
- byen er meget lett å foholde seg til, rent geografisk.
-SAND. Dere vil ikke tro hvor mye sand det er her!! Hele Namibia er en stor ørken. sand. sandsandsand. Så, midt i all den sanda har de plassert noen byer her og der. Helt utrolig fascinerende. Byen er "gjerda" inne, og utenfor er det bare ørken. Det som er spesielt er at Namibia er det eneste landet i verden hvor ørkenen møter det store havet langs hele kysten. Så Namibia kjemper konstant mot sand og hav.

Idag har vi vært i ørkenen! For en opplevelse!! Piet tok oss med på guidet kjøretur i ørkenen, opp og ned sanddynene, utrolig gøy!! Vi "aket" ned sanddyner, woohoo!! Bilder vil komme.

Internett er også skaffet, så dette oppholdet blir i høyeste grad overkommelig!

Ankommet Sør-Afrika!

Da er vi ankommet Sør-Afrika og Cape Town og første natt ble tilbragt i svært stusselige omgivelser. Resepsjonisten var fullstendig alkoholisert og Ingunn måtte sove i en seng som egentlig var opptatt. (Resepsjonisten påstod at den var ledig) At den faktisk var opptatt fant vi jo ut av litt senere på natta.. Jaja. Vi fikk kommet oss til et nytt og bedre Youth Hostell og vi nyter nå våre dager her!
Mine første inntrykk om Sør-Afrika:
- De kjører på feil side av veien.
- De kjører sabla fort
- Det likner ikke på det jeg så for seg som "afrika"
- Sysselsettingen er høy!
- Folk er veldig hyggelige
- Her har folk veldig god tid!

Idag har vi vært turister i byen og blitt litt kjent, foreløpig er det en absolutt godkjent by.
Om 2 dager drar vi til Namibia, da begynner den skikkelige turen. Foreløpig har vi ikke fått visum til å komme inn, men ryktene sier at det skal ordne seg. Her stresser de ikke akkurat med å få ordnet ferdig visumpapirene våre, for å si det sånn!

Cape Town <3

Javel!

Se det!

Nu er det to uker til jeg og Maria Renså reiser til Namibia.
Jeg måtte sjekke at dette funket:)
Jeg gleder meg veldig!! Og tenker mye på hva jeg må pakke og sånn.

Håper dere vil følge med!