Jobb og sånn

Vi er jo egentlig her for å jobbe, så her kommer første notat om det! De første 6 ukene skal vi være med sosialarbeiderne i regionen. Sosialarbeiderne sitt ansvarsfelt her, er mye større enn i Norge. Dessuten er de altfor få sosialarbeidere til å dekke hele regionen, men det gjør så godt de kan og vel så det! Vi jobber i “Minestry of gender equality and child welfare” og holder til i byen Swakopmund. Lokalene er helt ok, og det er ingen tvil om at vi nordmenn er bortskjemt! De synes det var superfancy at alle arbeidsplasser i Norge har kaffetrakter… Uansett, denne etaten tar alle saker som handler om barn under 18 år. Det være seg alt av “barnevernsarbeid”, som hjemmebesøk, plassering av barn, fosterhjem, men de har også mye av ansvaret for unge kriminelle, og vi er med på mange rettsaker. Sosialarbeiderne har enn stor plass i det juridiske arbeidet, i og med at veldig mange saker “må innom” retten. Det juridiske er veldig spennende her, ettersom at mange lover er oppgradert (etter apartheid) og mange lover likner mye på de norske. Forskjellen er at strafferammene er beinharde.  Her vil man ikke i fengsel for å si det sånn. Vi har vært på fengselsvisitt og det var grusomt…

De største sosiale problemene her er alkoholisme, vold i hjemmet, overgrep, og forsømte barn. Og dessverre er det mye av det, så på sett og vis skjønner jeg at strafferammene er så harde for å få bukt med problemene. I tillegg er HIV/Aids problematikken stor. De sier at ca. hver husstand er berørt. Barn som hopper ut av skolen er også et av de store utfordringene, for med en arbeidsledighet på skremmende 53 % har man ikke noen mulighet til å få seg arbeid uten fullført skolegang. Problemet er at man ikke alltid tenker så langt når man er 12 år… Så det å holde barna på skolebenken er et evig slit.

Når vi er på jobb er vi mye ute og leter etter folk. Da for å finne mødre, fedre eller barn som av forskjellige grunner må snakkes med. Vi har blant annet måtte finne en mor, for å spørre henne om hun ville fortsette å oppdra sin sønn eller om det var ok at han var på barnehjemmet, en far som var voldelig i hjemmet og en datter som ble misbrukt. Vi er med på mye, noe veldig tøft og noe “helt vanlig”.  Når vi ikke er ute er vi på kontoret og tar imot klienter. Da kommer det all slags folk; fedre som vil treffe barna sine, men mor nekter, barn som er blitt misbrukt i hjemmet eller foreldre som vil søke om trygd.

Siden sosialarbeiderne har ansvar for hele regionen betyr det at vi også må på lengre reiser for at folk i andre byer skal få hjelp med sine problemer. Her om dagen var vi i byen Henties Bay og jobbet der. Siden vi ikke har lokaler der, brukte vi den lokale klinikken som kontor. Det var stusselige greier! Og det minnet lite om en klinikk. Uansett, der kom folk og skulle ha hjelp med både det ene og det andre. Noen ville søke om trygd, andre meldte om vold i hjemmet, mens noen hadde problemer med smerter i foten. Det er jo ikke alt vi kan hjelpe med heller…

Det meste av problemene her er preget av fattigdom, og noen ganger får jeg følelsen av at situasjonene er håpløse, at det nesten ikke er noe vits å drive sosialt arbeid for det finnes ikke lys i enden av tunellen.  Og det er så mye elendighet. Likevel, nettopp derfor, blir jeg så utrolig stolt av sosialarbeiderne her som tar jobben så utrolig seriøst, selv om klientene kommer fra steder som ser ut som “rottereir”, lukter vondt og er lut fattige. Deres problemer er like viktige som de som bor på andre siden av byen i de store flotte villaene. “Every person is an individual”, og det er det de jobber ut ifra.

Til nå har vi bare jobbet et par uker, så mye gjenstår og det er så mye mer å lære!

PS: den boten jeg fikk, ble i all herlighet vasket bort da Piet ringte politisjefen og "forklarte" situasjonen! Dette systemet er jo helt fantastisk...