Ute i bushen!

Denne siste uken har vi vært ute på outreach. Det vil si at vi har reist rundt omkring til andre bygder og byer for å prøve å hjelpe folk der de måtte trenge det. Vi var stasjonert i byen Omaruru. Når man beveger seg et par timer med bil innover i landet, blir klimaet plutselig helt annerledes og det blir VARMT! Vi snakker rundt 35 grader og veldig tørt. Det føltes som om noen holdt en hårføner mot ansiktet mitt hele dagen. Hver dag kjørte vi ut til forskjellige steder, det ene stedet mer ruralt enn det andre. Det fantes bare svært primitive toalettfasiliteter, (jeg valgte heller en busk, for å si det sånn)nesten ikke vann, eselkjerrer som fremkomstmiddel og stusselige lokaler. Man kan vel også si at det luktet passe stramt! Det bildet jeg hadde av Afrika ble mye realisert på disse stedene!

Men folk stod i kø for å få hjelp, og det gikk mye på folk som ville bli fosterforeldre. Det vil si at mange kvinner tar til seg deres barnebarn eller tantebarn eller liknende, fordi foreldrene er døde, eller har flyttet et annet sted. Så disse barna har bodd med sine “fosterforeldre” hele livet, men nå kan man søke om å bli fosterforeldre legalt, og kan deretter få støtte av staten! Da snakker vi 200 namibiske dollar per måned, per barn, som tilsvarer 150 kroner. Og for mange er dette eneste inntekt.

Onsdags kveld var vi på “Game Logde”. Her så vi alle slags ville dyr!! De kommer til dette stedet om kvelden for å få litt mat. For et syn!! Giraffer, neshorn, sebra, struts, bøfler og mange andre dyr jeg ikke kan navnet på. Skikkelig turistaktivitet, men vi må jo oppleve litt sånt også!

På vei hjem hadde vi med oss to babyer og en tre-åring som vi tok ut av hjemmene deres for å plasserer dem på “community shelter”. Det var en veldig spesiell opplevelse.  Men mødrene kunne på ingen måte ta vare på dem så de måtte vekk. Meg og Maria satt da med disse barna, og måtte gjøre vårt beste for at den 3 timer lange reisen skulle bli best mulig. Ingen barneseter, ingen babymat, ingen leker, så vi måtte være kreative! Vi fikk handlet inn litt bleier (de brukte bare noen kluter som bleie) og tåteflasker og litt bananer, samt kjærlighet på pinne som bestikkelse til 3-åringen. De luktet jo ikke akkurat blomst heller, så vi fikk av dem klærne og surret dem inn i våre private håndklær. Aldri har jeg vært så innsmurt av banan, sikkel, tårer, snørr og sukkertøy som da. Heldigvis er veiene så humpete så vi trengte ikke å vugge dem. Men vi sang alle barnesangene vi kunne og mere til.

Shelteret er heller ingen optimal plass for barna å være, og det er sterk mangel på pedagogisk oppfølging og stimulering av barna. Men likevel er det så utrolig mye bedre enn der de kom fra, og dessuten er det det beste tilbudet de kan by på.

Et av kontorene vi brukte, dette i bygda Omajete.

Da vi kom hjem kjente jeg at behovet for en dusj var større enn noen sinne…