Ute i bushen!

Denne siste uken har vi vært ute på outreach. Det vil si at vi har reist rundt omkring til andre bygder og byer for å prøve å hjelpe folk der de måtte trenge det. Vi var stasjonert i byen Omaruru. Når man beveger seg et par timer med bil innover i landet, blir klimaet plutselig helt annerledes og det blir VARMT! Vi snakker rundt 35 grader og veldig tørt. Det føltes som om noen holdt en hårføner mot ansiktet mitt hele dagen. Hver dag kjørte vi ut til forskjellige steder, det ene stedet mer ruralt enn det andre. Det fantes bare svært primitive toalettfasiliteter, (jeg valgte heller en busk, for å si det sånn)nesten ikke vann, eselkjerrer som fremkomstmiddel og stusselige lokaler. Man kan vel også si at det luktet passe stramt! Det bildet jeg hadde av Afrika ble mye realisert på disse stedene!

Men folk stod i kø for å få hjelp, og det gikk mye på folk som ville bli fosterforeldre. Det vil si at mange kvinner tar til seg deres barnebarn eller tantebarn eller liknende, fordi foreldrene er døde, eller har flyttet et annet sted. Så disse barna har bodd med sine “fosterforeldre” hele livet, men nå kan man søke om å bli fosterforeldre legalt, og kan deretter få støtte av staten! Da snakker vi 200 namibiske dollar per måned, per barn, som tilsvarer 150 kroner. Og for mange er dette eneste inntekt.

Onsdags kveld var vi på “Game Logde”. Her så vi alle slags ville dyr!! De kommer til dette stedet om kvelden for å få litt mat. For et syn!! Giraffer, neshorn, sebra, struts, bøfler og mange andre dyr jeg ikke kan navnet på. Skikkelig turistaktivitet, men vi må jo oppleve litt sånt også!

På vei hjem hadde vi med oss to babyer og en tre-åring som vi tok ut av hjemmene deres for å plasserer dem på “community shelter”. Det var en veldig spesiell opplevelse.  Men mødrene kunne på ingen måte ta vare på dem så de måtte vekk. Meg og Maria satt da med disse barna, og måtte gjøre vårt beste for at den 3 timer lange reisen skulle bli best mulig. Ingen barneseter, ingen babymat, ingen leker, så vi måtte være kreative! Vi fikk handlet inn litt bleier (de brukte bare noen kluter som bleie) og tåteflasker og litt bananer, samt kjærlighet på pinne som bestikkelse til 3-åringen. De luktet jo ikke akkurat blomst heller, så vi fikk av dem klærne og surret dem inn i våre private håndklær. Aldri har jeg vært så innsmurt av banan, sikkel, tårer, snørr og sukkertøy som da. Heldigvis er veiene så humpete så vi trengte ikke å vugge dem. Men vi sang alle barnesangene vi kunne og mere til.

Shelteret er heller ingen optimal plass for barna å være, og det er sterk mangel på pedagogisk oppfølging og stimulering av barna. Men likevel er det så utrolig mye bedre enn der de kom fra, og dessuten er det det beste tilbudet de kan by på.

Et av kontorene vi brukte, dette i bygda Omajete.

Da vi kom hjem kjente jeg at behovet for en dusj var større enn noen sinne…

Jobb og sånn

Vi er jo egentlig her for å jobbe, så her kommer første notat om det! De første 6 ukene skal vi være med sosialarbeiderne i regionen. Sosialarbeiderne sitt ansvarsfelt her, er mye større enn i Norge. Dessuten er de altfor få sosialarbeidere til å dekke hele regionen, men det gjør så godt de kan og vel så det! Vi jobber i “Minestry of gender equality and child welfare” og holder til i byen Swakopmund. Lokalene er helt ok, og det er ingen tvil om at vi nordmenn er bortskjemt! De synes det var superfancy at alle arbeidsplasser i Norge har kaffetrakter… Uansett, denne etaten tar alle saker som handler om barn under 18 år. Det være seg alt av “barnevernsarbeid”, som hjemmebesøk, plassering av barn, fosterhjem, men de har også mye av ansvaret for unge kriminelle, og vi er med på mange rettsaker. Sosialarbeiderne har enn stor plass i det juridiske arbeidet, i og med at veldig mange saker “må innom” retten. Det juridiske er veldig spennende her, ettersom at mange lover er oppgradert (etter apartheid) og mange lover likner mye på de norske. Forskjellen er at strafferammene er beinharde.  Her vil man ikke i fengsel for å si det sånn. Vi har vært på fengselsvisitt og det var grusomt…

De største sosiale problemene her er alkoholisme, vold i hjemmet, overgrep, og forsømte barn. Og dessverre er det mye av det, så på sett og vis skjønner jeg at strafferammene er så harde for å få bukt med problemene. I tillegg er HIV/Aids problematikken stor. De sier at ca. hver husstand er berørt. Barn som hopper ut av skolen er også et av de store utfordringene, for med en arbeidsledighet på skremmende 53 % har man ikke noen mulighet til å få seg arbeid uten fullført skolegang. Problemet er at man ikke alltid tenker så langt når man er 12 år… Så det å holde barna på skolebenken er et evig slit.

Når vi er på jobb er vi mye ute og leter etter folk. Da for å finne mødre, fedre eller barn som av forskjellige grunner må snakkes med. Vi har blant annet måtte finne en mor, for å spørre henne om hun ville fortsette å oppdra sin sønn eller om det var ok at han var på barnehjemmet, en far som var voldelig i hjemmet og en datter som ble misbrukt. Vi er med på mye, noe veldig tøft og noe “helt vanlig”.  Når vi ikke er ute er vi på kontoret og tar imot klienter. Da kommer det all slags folk; fedre som vil treffe barna sine, men mor nekter, barn som er blitt misbrukt i hjemmet eller foreldre som vil søke om trygd.

Siden sosialarbeiderne har ansvar for hele regionen betyr det at vi også må på lengre reiser for at folk i andre byer skal få hjelp med sine problemer. Her om dagen var vi i byen Henties Bay og jobbet der. Siden vi ikke har lokaler der, brukte vi den lokale klinikken som kontor. Det var stusselige greier! Og det minnet lite om en klinikk. Uansett, der kom folk og skulle ha hjelp med både det ene og det andre. Noen ville søke om trygd, andre meldte om vold i hjemmet, mens noen hadde problemer med smerter i foten. Det er jo ikke alt vi kan hjelpe med heller…

Det meste av problemene her er preget av fattigdom, og noen ganger får jeg følelsen av at situasjonene er håpløse, at det nesten ikke er noe vits å drive sosialt arbeid for det finnes ikke lys i enden av tunellen.  Og det er så mye elendighet. Likevel, nettopp derfor, blir jeg så utrolig stolt av sosialarbeiderne her som tar jobben så utrolig seriøst, selv om klientene kommer fra steder som ser ut som “rottereir”, lukter vondt og er lut fattige. Deres problemer er like viktige som de som bor på andre siden av byen i de store flotte villaene. “Every person is an individual”, og det er det de jobber ut ifra.

Til nå har vi bare jobbet et par uker, så mye gjenstår og det er så mye mer å lære!

PS: den boten jeg fikk, ble i all herlighet vasket bort da Piet ringte politisjefen og "forklarte" situasjonen! Dette systemet er jo helt fantastisk...

Bot til besvær!

Vår lærer Mette skulle hentes på flyplassen her i Walvis Bay. Noe som skulle være en enkel sak! Da jeg hadde kjørt ca 30 meter fra flyplassen kommenterer Maria at det står en mann å veiver på oss. Jaja, vi får vel snu, tenker jeg. Det skulle jeg jo ikke ha gjort. Greit nok at trafikkpolitiet skal gjøre jobben sin, men det får være måte på!! Det er to bittesmå veier ut av flyplassen, og tydeligvis er det bare en av dem man kan kjøre ut.Den veien som man tydeligvis ikke kan kjøre ut har ingen skilting eller noe! Politimannen mente det sto et skilt der som viste det, men det skiltet var jo på en annen vei!! I tillegg var det skiltet hjemmelaga, malt på en planke. Så jeg måtte inn på et stusselig kontor og måtte svare på masse spørsmål. Vi ringt selvfølgelig vår bestevenn Piet, som sa at vi bare måtte smile pent og si unnskyld, så fikser han det på mandag.
Men FY SØREN så irriterende! Det var ingen bilder i mils avstand og han skjønte veldig godt at vi var utlendinger, men her var det han som hadde makta og den hadde han tenkt å bruke. All logisk tenkning overhodet ville tilsi at jeg ikke skulle fått noe som helst bot.
Men det aller mest frustrerende var at på boten hadde han skrevet at jeg hadde kjørt mot et "no exit" skilt. DET VAR JO IKKE NOE NO EXIT SKILT! null!! nada!
Men joda, 750 dollar skulle han ha (500kr).

Noen ting her er bare ikke på stell i det hele tatt. JAJA!

Welcome to Africa!

Etter en forfriskende joggetur langs lagunen i dag morges kom jeg tilbake til et hus uten strøm. Null og niks. Intet elektrisitet i hele huset. Hva har skjedd nå tenkte vi. Og ikke minst, hva gjør vi nå! Da vi har gått noen runder i huset ringer vi vår venn Piet og forklarer situasjonen. Det viser seg at idag har de skrudd av strømmen i hele byen!! Det er sånn som skjer av og til. Ikkeno stress. Jaja!
Senere på dagen gikk husalarmen og det ulte noe værre. Jeg ringer til vaktselskapet, hvor de svarer at de ikke kan få av alarmen før strømmen er tilbake. Kjempemessig.

Her tar de det litt på sikt! Null stress, slapp av det ordner seg.
Jaja, velkommen til Afrika:)

NAMIBIA!

Da vil jeg på vegne av Walvis Bay ønske meg hjertelig velkommen! Nå har vi bodd her i et par netter, leiligheten er fantastisk og jeg ser frem til 3 veldig spennende måneder! For tiden holder vi på å bli kjent i byen, hva er hvor osv. Vi har også blitt kjent med mange av menneskene vi skal jobbe med og folk vi må kjenne.

Undertegnede har blitt en rutinert sjåfør i venstrekjøringstrafikken! Heldigvis er det ingen stor by og heller ikke veldig mange biler.

Første inntrykk i Walvis Bay:
- det blir mørkt kl 6 og da er det ingen god ide å være ute, så kveldene er lange!
- afrikaans er nesten norsk, bare at ikke det er det.
- folk er er utrolig hyggelige!
- byen er meget lett å foholde seg til, rent geografisk.
-SAND. Dere vil ikke tro hvor mye sand det er her!! Hele Namibia er en stor ørken. sand. sandsandsand. Så, midt i all den sanda har de plassert noen byer her og der. Helt utrolig fascinerende. Byen er "gjerda" inne, og utenfor er det bare ørken. Det som er spesielt er at Namibia er det eneste landet i verden hvor ørkenen møter det store havet langs hele kysten. Så Namibia kjemper konstant mot sand og hav.

Idag har vi vært i ørkenen! For en opplevelse!! Piet tok oss med på guidet kjøretur i ørkenen, opp og ned sanddynene, utrolig gøy!! Vi "aket" ned sanddyner, woohoo!! Bilder vil komme.

Internett er også skaffet, så dette oppholdet blir i høyeste grad overkommelig!