Siste kveld er kommet

Vår siste kveld er kommet. Jeg må si jeg er jammen meg litt sentimental her jeg sitter i den beige, skitne sofaen og skriver blogginnlegg for siste gang. Ute er braai'en (grillen) på gang og vi skal ha vår siste namibiske måltid. Bag'en er så full at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få dette til, men det ordner seg nok.

Forrige uke var mor og far her! Jeg tror de storkoste seg. Min mor har en forkjærlighet for matbutikker i utlandet og var derfor i sitt ess her nede. "Leif, har du noen gang sett så mange soyasauser??!" Ellers fikk vi våre etterlengtede fiskeboller, de fikk sett elefant og neshorn, vært med på ørkentur og vel så det. De fikk også med seg den opplevelsen at bilen fikk motorstopp og vi måtte leie bil for å komme til vår feriedestinasjon. Morro med litt action! Heldigvis ordnet Piet det slik at ingen ringere enn sjefen på brannvakta kom å reddet oss. Så fikk vi en liten sightseeing på brannstasjonen også.

Men nå er det altså slutten. Jeg kan ikke tro det! Idag har vi sagt hade til alle. (bortsett fra Piet som skal kjøre oss til flyplassen) Det var uten tvil værst å si hade til alle barna.
Jeg kan ikke forklare hvor mye denne turen har betydd for meg. Jeg har lært så utrolig mye og menneskene her nede har gikk meg så mye! Disse menneskene er noen av de flotteste jeg noe gang har vært borti. Så mye kjærlighet, hjelpsomhet, gjestfrihet og omsorg skal man lete lenge etter.

Vi har opplevd helt utrolig mye og jeg kommer aldri i mitt liv til å glemme dette!
Ord kan ikke forklare akkurat hva som suser i hodet mitt nå, men jeg er blitt enormt glad i alle her nede og har fått minner for livet:)

Takk til:

KUP som valgte å sende meg hit!
Maria Renså som har holdt ut med meg i 3 måneder.
Sosialarbeider Margret Richter og Amanda Baard som har lært meg masse!
Healing Minestries som lot oss bli en del av deres arbeid.
Kids Haven som lot oss leke med både voksne og barn!
Piet Van Niekerk m/fam som har hjulpet oss med alt tenkelig.
Jan og Irma Kruger "mor og far i Namibia"
Mannen på Shell som alltid fylte diesel for oss.
Alle som har støttet økonomisk og mentalt!
Jarle Bernhoft som alltid var med oss da vi ikke lenger hadde radiosignal.
"Nancy after dark" type radioprogram.

Nå venter en uke i Cape Town!

Over og ut, takk for meg!

(Kanskje det kommer noen oppdateringer fra Cape Town også)

Jobb og spy...

STEIKE! Nå er det jammen meg bare to uker igjen av oppholdet vårt her nede. Tiden har løpt forbi oss. Plutselig må vi gjøre alt vi tenkte og vil rekke. Så nå går det i ett! Dessverre har vi hatt et lite avbrekk i arbeidet grunnet sykdom. Forrige uke hadde jeg en spysjau som ikke liknet noe. Jeg trodde jeg måtte kapitulere. Men ved hjelp av Maria Renså som vaska badet etter jeg hadde spydd, henta cola med sugerør til meg en rekke ganger, kutta opp loffskiva i bittesmå biter og sjekka om jeg levde hver time, så klarte jeg meg veldig greit. Og ikke minst takk til sykepleier Marit Arnevik Renså som heldigvis var på besøk akkurat da. MEN i skrivende stund er turen kommet til Maria! Hun har fått spytrollet på besøk og må derfor holde seg i seng. (Evt. på do) Jeg skal prøve mitt beste å varte henne opp!

Ellers blir dagene fylt med å være på Jonah Home, et barnehjem med 20 barn. Vi bedriver leksehjelp, lek og morro og generelt sosialt samvær. Det blir forferdelig trist å reise fra barna! De har alle fått en spesiell plass i våre hjerter og det blir veldig rart å dra, og kanskje aldri se dem mer. Men det er fortsatt to uker til som skal nytes fullt ut:)

Neste mandag kommer mine foreldre! Anne Gro og Leif Holthe, velkommen skal dere være.

For dere som måtte lure, kommer vi ikke til Norge før om 3 uker. Siste uke vil vi være å finne som turister i Cape Town. O' glede:)

Ellers i livet...

Selv om det kanskje virker som om vi alltid er på safari og på ørkentur, lever vi egentlig et ganske normalt liv. Til å være her såklart. Så her kommer en liten notis om trivialiteter, og om livet i Namibia.

-      -  Jeg går på do 10 ganger om dagen, mens Maria må bare vanvittige 3 ganger om dagen.

-      -  De selger leverpostei her, noe vi spiser mye av, og som er mye bedre enn den i Norge.

-     -   Maria forteller alt hun tenker på.

-      -  Ting tar sabla lang tid. “Afrikan-time” er et faktum.

-      -  Ingen har postkasser her.

-      -  Vi er blitt fullstendig A-mennesker og legger oss kl. 22.00.

-      -  Jeg er blitt veldig vant med å kjøre på venstre side av veien og at fartsgrensa er 100.

-      -  80 % av bilene er hvite.

-      -  Vi har blitt frastjålet en stk. Ipod og en stk. mobil

-      -  De fleste toaletter har ikke lås (noen har heller ikke dører)

-      -  Vi har ikke sett på tv på to måneder

-      -  Jeg savner brusen Solo

-      -  Ting man alltid må ha i bilen: dopapir, våtservietter, vann, noe spiselig; gjerne en pakke kjeks.

-       - Veikryss fungerer slik: den som kommer først til krysset, kjører først. Alle har stoppskilt.

-      -  Bensinprisen ligger på rundt 8 kr per liter.

-      -  Folk stusser på at vi bruker internett til alt mulig

-      -  Jeg har så lyst på fiskeboller, noe mor må medbringe fra Norge

Nå er det sørenmeg bare en måned igjen til vi skal hjem. Det føles som vi nettopp kom, samtidig som at jeg er blitt så vant til livet her nå.